Kommisjonens spørsmål og svar om ECGT: ingen nådefrist, og et grønt blad kan være et bærekraftsmerke

Kommisjonens generaldirektorat for justis og forbrukere har publisert et dokument med spørsmål og svar om direktiv (EU) 2024/825, direktivet om å styrke forbrukernes stilling i den grønne omstillingen (ECGT). Det er datert september 2026, selve filen ble laget 21. september, det er på tjue sider, det er ikke bindende, og det besvarer tjueen spørsmål som næringslivet hadde stilt.

Fem av svarene får større konsekvenser enn direktivteksten alene skulle tilsi, og tidsrommet er knapt: direktivet gjelder fra 27. september 2026, bare dager etter at dokumentet kom.

Dette er ikke en regel om digitale produktpass. ECGT endrer direktivet om urimelig handelspraksis og forbrukerrettighetsdirektivet, og regulerer hvordan et produkt presenteres, ikke hva produktet er. Men det treffer de samme flatene som et pass treffer — etiketter, emballasje, produktsider — og ett av svarene handler om QR-koder.

1. Det finnes ingen overgangsperiode, og gamle varer er ikke unntatt

Dette er svaret som mest sannsynlig kommer til å koste noen penger.

ECGT-direktivet gjelder fra 27. september 2026. Fra den datoen må næringsdrivende sørge for at deres miljøpåstander og bærekraftsmerker i forholdet mellom næringsdrivende og forbruker er i samsvar med de nye bestemmelsene, også for eksisterende produkter eller situasjoner med «gamle varer», det vil si produkter eller emballasje som allerede er produsert, bestilt, distribuert eller satt i forhandlernes hyller før datoen da direktivet begynner å gjelde.

Og, om sertifiseringsordninger spesielt:

Ethvert bærekraftsmerke på markedet per 27. september 2026 må være i samsvar med disse bestemmelsene. Eksisterende ordninger som ikke oppfyller kravene [...] må tilpasses tilsvarende, ellers må de tilhørende merkene fjernes fra den kommersielle kommunikasjonen. ECGT-direktivet gir ingen overgangsperiode utover denne datoen.

Kommisjonen tilbyr en praktisk løsning for varer som allerede er trykt:

Dette kan omfatte å dekke over eller korrigere påstander med klistremerker, eller å gi supplerende informasjon på salgsstedet i nærheten av de berørte gamle varene, for eksempel ved å tydelig merke de berørte produktene i den aktuelle hyllegangen i forhandlerens lokaler.

Klistremerker over trykt emballasje, eller et skilt i hyllegangen. Det er løsningen som tilbys, og den sier deg hvor alvorlig du bør ta datoen. Håndhevingen ligger hos nasjonale myndigheter og domstoler, og dokumentet påpeker at de kan ta i betraktning om en næringsdrivende har gjort «rimelige og forholdsmessige anstrengelser for å oppfylle kravene» — som er formildende, ikke et unntak.

2. En sertifiseringsordning trenger to separate juridiske enheter

Etter vedlegg I nr. 2a i direktivet om urimelig handelspraksis, slik det er endret, er det forbudt å vise et bærekraftsmerke som ikke er basert på en sertifiseringsordning og ikke er etablert av en offentlig myndighet. Vedlegg I er svartelisten: forbudt under alle omstendigheter, uten noen vurdering i det enkelte tilfelle av skade for forbrukeren.

Derfor avgjør definisjonen av «sertifiseringsordning» hvilke merker som overlever. Dokumentet lister opp kriteriene:

Så kommer den delen som ikke står i direktivteksten:

Selv om enkelte internasjonale standarder kan tillate at ordningens eier og tredjeparten er den samme, kan samsvar med bestemmelsene i ECGT-direktivet bare oppnås dersom ordningens eier og tredjeparten er juridisk atskilt, det vil si at de er to forskjellige juridiske enheter.

En merkevare kan eie en ordning — dokumentet sier uttrykkelig at ordningens eier og den næringsdrivende kan være samme enhet, forutsatt at ordningen er reelt åpen. Det merkevaren ikke kan, er å eie ordningen og organet som reviderer mot den. Ethvert program der den som fastsetter standarden og den som reviderer, sitter i samme juridiske person, faller igjennom, uansett hva en internasjonal standard ville tillate.

3. Et offentlig miljømerke fra utenfor EU teller ikke

Direktivets unntak for merker «etablert av offentlige myndigheter» leses ved første øyekast som nøytralt med hensyn til jurisdiksjon. Kommisjonen leser det snevert:

Følgelig vil det være forbudt etter vedlegg I nr. 2a i direktivet om urimelig handelspraksis å vise bærekraftsmerker etablert av offentlige myndigheter i stater som ikke er EU-medlemsstater [...] med mindre disse merkene er basert på en sertifiseringsordning.

Begrunnelsen som gis, er at direktivet er rettet til medlemsstatene, at eksemplene i det handler om offentlige myndigheter i EU, og at der lovgiveren ønsket å skille mellom internasjonalt og nasjonalt, gjorde den det uttrykkelig andre steder — og ikke her.

Den praktiske virkningen: et nasjonalt miljømerke fra en tredjestat gir ingen beskyttelse i seg selv. Det må kvalifisere som en sertifiseringsordning etter de sju kriteriene ovenfor, eller fjernes fra emballasjen.

4. Et grønt blad kan være et bærekraftsmerke

Definisjonen i artikkel 2(q) omfatter «ethvert frivillig tillitsmerke, kvalitetsmerke eller tilsvarende». Dokumentet anvender det på illustrasjoner:

Samlet sett bør næringsdrivende utvise forsiktighet ved bruk av ikoner, symboler, bilder eller illustrasjoner som kan oppfattes som (implisitte) miljøpåstander eller tillitsmerker. For eksempel kan et grønt blad eller en vanndråpe, når det kombineres med logoer eller plasseres ved siden av utsagn om bærekraft eller naturlige ingredienser, bli oppfattet av gjennomsnittsforbrukeren som et frivillig tillitsmerke eller kvalitetsmerke.

Testen er hvordan forbrukeren oppfatter det, vurdert ut fra gjennomsnittsforbrukeren, i kommunikasjonens samlede sammenheng. Et blad alene er ikke et merke. Et blad i en rundel, ved siden av ordet «conscious», ved siden av en logo, kan godt være det — og er det det, trenger det en sertifiseringsordning bak seg som ethvert annet merke.

Dette angår designgjennomgangen, ikke den juridiske gjennomgangen. Det er beslutningen i emballasjestudioet som skaper risikoen.

5. En QR-kode er en godtatt måte å gi tilgang til dokumentasjonen på

Direktivet krever at påstander om framtidig miljøprestasjon bygger på offentlig tilgjengelige forpliktelser, en detaljert gjennomføringsplan og verifisering av en uavhengig tredjepartsekspert hvis jevnlige funn gjøres tilgjengelige for forbrukerne. Det sier ikke hvor.

[...] flere alternativer er mulige så lenge forbrukerne lett kan få tilgang til informasjonen, f.eks. via en QR-kode på produktets emballasje eller i markedsføringsmateriell som leder forbrukerne til funnene på den næringsdrivendes nettsted.

Og for selve gjennomføringsplanen:

Det er tilstrekkelig at påstanden viser forbrukerne hvor informasjonen finnes, f.eks. gjennom en QR-kode som leder til gjennomføringsplanen på den næringsdrivendes nettsted.

Det er her ECGT og passregelverket møtes. Kommisjonen krever ikke et pass her, og ingenting i ECGT gjør det. Men den har sagt klart at en kode på pakningen, som fører til en side den næringsdrivende kontrollerer, oppfyller kravet om tilgjengelighet — som er den samme mekanismen ESPR artikkel 9 bygger på, og den samme som en GS1 Digital Link-adresse allerede gir.

Hvis du trykker en databærer av hensyn til passet, kan dokumentasjonen bak de grønne påstandene dine nås fra samme sted.

Hva dette betyr for en merkevare med sertifikater på produktene sine

De to regelverkene stiller ulike spørsmål om det samme sertifikatet.

Et sertifikat kan være helt ekte og likevel ikke oppfylle ECGT, fordi ECGT ikke spør om sertifikatet. Det spør om institusjonen som utstedte det.

Arbeidet deler seg derfor i to:

1. Kartlegg hvert merke som når en forbruker — emballasje, henglapper, innsydde etiketter, produktsider, passider, markedsføring. Inkludert illustrasjonene som ikke er merker, men leses som det.
2. For hvert av dem, navngi ordningen og kontroller den mot de sju kriteriene, med særlig vekt på om organet som reviderer, er en annen juridisk person enn organet som skrev reglene.
3. For alt som allerede er trykt, bestem nå mellom klistremerke, oppslag på salgsstedet og tilbaketrekking. Den beslutningen er lettere å ta før en myndighet tar den.

DPP Agent verifiserer at et sertifikat i et pass er ekte og gyldig — mot utstederens register der det kan nås, og ved at et menneske leser det offentlige registeret der det ikke kan det, som med Textile Exchange. Det besvarer det første spørsmålet i tabellen ovenfor. Det besvarer ikke det andre, og det kan intet passystem: om en ordning kvalifiserer etter artikkel 2(r), er et spørsmål om ordningens styring, ikke om produktets data.

Kilder

Primærkilder brukt i denne artikkelen:

• Europakommisjonen, generaldirektoratet for justis og forbrukere — Questions & Answers on Directive (EU) 2024/825, Brussel, september 2026 — commission.europa.eu
• Direktiv (EU) 2024/825 (ECGT-direktivet), om endring av direktiv 2005/29/EF og 2011/83/EU — fulltekst på EUR-Lex
• Direktiv 2005/29/EF (direktivet om urimelig handelspraksis), artikkel 2(q) og (r), artikkel 6, artikkel 7(7), vedlegg I nr. 2a, 4c og 10a — EUR-Lex
• Direktiv 2011/83/EU (forbrukerrettighetsdirektivet), artikkel 5(1) og 6(1) slik de er endret — EUR-Lex
• Kommisjonsmelding 2021/C 526/01 — veiledning om direktivet om urimelig handelspraksis, avsnitt 4.1.1.3 om implisitte påstander — EUR-Lex
• Forordning (EU) 2024/1781 (ESPR) — EUR-Lex

Dokumentet angir selv tydelig sin egen status: synspunktene i det er «de foreløpige synspunktene til Europakommisjonens (EC) tjenester og kan ikke under noen omstendigheter anses å gi uttrykk for et offisielt standpunkt fra EC». Bare EU-domstolen kan tolke EU-retten med bindende virkning, og håndhevingen ligger hos nasjonale myndigheter og domstoler.